Ole Anton Hoel var foredragsholder 26. august. Han ga oss hele historien til spritbrenneriene på Toten. Fantastisk interessant å høre hvordan skiftende tider og rammebetingelser innvirket på brenneriaktiviteten. Helt fra svartedauen til dagens pandemi!
President Morten Samuelsen ledet kveldens Rotarymøte og kunne ønske foredragsholder Ole Anton Hoel velkommen!
Ola Anton Hoel ga oss en grundig innføring i spritbrenningens historie på Toten. Fra 1600-tallet var spritproduksjon betydelig. På mange gårder hadde de sin egen øl- og spritproduksjon. Brenningen var å regne som husflid, og det var stort sett kvinnene som stod for brenningen. På denne tiden og fram til ca 1800 var det korn som var råstoffet. Korn var det stadig mangel på, særlig i dårlige kornår. Derfor var spritproduksjonen en trussel mot behovet for matkorn og såkorn. 1711 var et svært dårlig år for kornhøsten, og derfor ble det innført forbud mot brenning. Men forbudet ble opphevet til jul, - alle måtte jo få sitt julebrennevin!
Hoel fortalte levende om utfordringene om fri flyt av brennevin i enkelte tidsepoker, mens det i andre var forbudstider og restriksjoner. Likeså om danske konger som forbød spritbrenning i Norge, mens det ble åpnet for fri import fra Danmark. Han fortalte også om uåret 1812 da kornet på Toten ble strekt frostskadd tidlig på høsten. Dette førte til sult som ble kritisk allerede i januar 1813 Da møtte 400 sultne bønder opp på Sukkestadsletta og gikk deretter i samlet flokk til Breili og tvang lensmannen til å åpne kornlageret for såkorn, slik at folk kunne få mat. Opprøret spredde senere til andre deler av landet.
I 1814 ble det etter 70 års forbud foreslått å oppheve forbudet mot brenning. Men tiden var preget av sterk befolkningsøkning og matmangel. Først i 1816 vedtok Stortinget en ny lov som ga jordeiere lov til å brenne. Det ble lagt skatt på brenningen etter kjelenes størrelse.
På 1800-tallet kom den velsignede poteten som ble et svært viktig råstoff for brenningen. I 1835 var det bare i Toten fogderi registrert hele 563 kjeler for spritbrenning! Svenske Eva Ekblad hadde allerede i 1746 utgitt en skrift som veiledet om "potetens forgjæring". Spørsmålet på denne tiden var om det ble nok poteter til både spritproduksjon og matbehov.
Ola Anton fortalte at de på Hoel Gård under Spanskesyken i 1918-1920 alltid hadde en drammeflaske stående i huset. Alle som var innom kunne en ta en dram når de kom eller gikk. Ingen på gården strøk med under spanskesjuken. Om drammeflaska bidro til dette var noe hans forfedre kanskje hadde ment! Familien var med i driften av Narumsbrenneriet og her ble det produsert sprit også i forbudstida, - da til teknisk bruk og medisinske formål.
Spritproduksjonen gikk fra håndverk/ husflid til industriproduksjon i løpet av få år etter at loven som forbød hjemmebrenning ble inn ført fra 1848. Brenneriene ble større for å bli godkjent. Antallet brennerier bel redusert fra ca 10.000 til 40 i 1953. Dette viser at politiske vedtak virker! De store brenneriene ble datidens high-tech. Det å være brennerimester var en godt betalt prestisjejobb!
Idag står det en spritkolonne hos Hoff Norsk Poteter på Gjøvik. Dette er blitt et 32 meter høyt landemerke i Gjøvik. Her kan det brennes/ rektifiseres 120 tonn poteter/ 12000 liter 96% sprit i døgnet. Ellers er det helt slutt på spritproduksjonen på Toten.
Kveldens 3-minutter:
Tekst og foto: toosi
