Alfredo Zamudio har en Master in Public Administration, fra Harvard Kennedy School of Government. Han har tidligere vært direktør for Flyktningshjelpens «Internal Displacement Monitoring Center» (IDMC) i Geneve og arbeidet for Flyktningehjelpen som landdirektør i Øst-Timor og leirkoordinator i Darfur, Sudan. Han har også jobbet i Colombia som rådgiver for FN’s Høykommissær for flyktninger, vært rådgiver for Norges Røde Kors, leder av Menneskerettighetshuset i Oslo og kontorsjef for Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter. I 2010 ble han tildelt Ordenen av Timor-Leste av president José Ramos-Horta, for sitt bidrag til humanitært arbeid i Øst-Timor.

Mer enn 60 medlemmer og gjester var tilstede under Alfredo's foredrag!

Alfredo trollbandt forsamlingen da han fortalte om flukten fra Chile sammen med faren, som hadde vært fengslet under militærjuntaen. Etter 3 år hvor Alfredo levde på gata, ble faren sammen med 17 000 andre fanger løslatt. Med god hjelp fra en norsk ambassadør, fikk de to visum til Norge. Møtet på flyplassen, da farens håndjern og fotlenker ble fjernet, ble selvsagt følelsesladet. Faren bemerket "Du er sen!", noe som skyldtes at gutten, grunnet mangel på penger til bussen, måtte haike!

Etter mellomlandinger i Argentina, Brasil, Monrovia, Zurich og København, kunne de to sette bena på norsk jord. Hans første prioritet var å lære språket og norsk kultur. Ved hjelp av gode venner, fikk han skoleplass, først på husstell-linja, siden har han tatt mer utdanning, og lest seg opp på norsk litteratur, mye mer enn en innfødt.

Fra hjemlandet har han vonde minner om voldsbruk og tvang, og fant etter hvert sin filosofi med vekt på å bruke ord, dialog, som løsning på konflikter. Via en periode som vaktmester, endte han opp som diplomat, og direktør ved Nansen Fredssenter på Lillehammer. Hans første utenlandsoppdrag var i en teltleir i Sudan, med 100 000 mennesker på et begrenset område, der det var en form for opprør. Til tross for språkvansker, fikk han gode resultater ved å skape dialog og behandle flyktningene med verdighet. Et viktig moment var å kartlegge hva konflikten besto i. Han lyttet til dem, og skapte dialog mellom partene, gjerne over en kopp te, og oppklarte misforståelser. Ikke først og fremst  ved å forhandle og megle, men LYTTE. Han sammenlignet situasjonen med et isfjell, hvor bare en brøkdel er synlig over vannflata. Det er det vi vet. Men vi må under overflata for å lære noe vi ikke vet! Forstå og akseptere selv om vi ikke nødvendigvis skjønner alt i første omgang. Dette ble anbefalt som metode også på hjemmebane (les: "innen husets fire vegger...")

Alfredo observerer at det blir hevdet at trusselbildet i dag er høyere enn noen gang. Han mener at det ikke er tilfelle. Hatet var større for 50 år siden. Grufulle drap starte både 1. og 2. verdenskrig, og det eskalerte på grunn av underliggende hat. Han har opplevd at tidligere naboer blir til fiender over natta, f eks i Bosnia/Kroatia, på Balkan, Colombia, borgerkrigen i Spania, jødeforfølgelsen i Europa,  og tyskerbarna i Norge etter krigen. Slike etniske konflikter tar flere tiår å reparere, og løsningen ligger i dialog. Dette krever MOT. Ikke trusler, men et metodisk dialogverktøy. Partene må snakke om krisen, men det sitter gjerne langt inne å åpne seg om dette, og det krever derfor tid. Alle må signalisere viljen til å lytte til motparten, og glemme titler og status. La folk snakke fritt, uten et bord i mellom seg. Målet er å forstå hva alle tenker og oppnå forsoning.

Under foredraget var det så stille at man kunne hørt den berømte nåla falle, men applausen etterpå var rungende!

Referent: Ragnar. Foto: toosi

Publisert av Ove Ragnar Enger 13. februar 2020